Ferie del 7

Etter Kolvereid gikk turen videre til nordover langs kystriksveien. Første stopp var da Torghatten. Et nesten obligatorisk stopp på veien nordover;) Fra veien så Torghatten lite imponerende ut, men da vi kom opp var det noe helt annet!! Hullet i Torghatten er STORT og veldig morro...

Bildet under er fra den ene enden av hullet er 166 meter langt, 75 meter høyt og 28 meter bredt på det meste.

Enda et bilde, dette er tatt fra midten.

Da vi var det var været litt skyete så tåken kom drivende gjennom hullet. Som bildet under viser kunne vi ikke se ordentlig gjennom hullet en stund. Da tåken kom var det også noen andre turister på andre siden av hullet (som vi ikke kunne se). De drev å sang, så stemningen ble skikkelig trolsk. En veldig artig opplevelse;)

Her vi venter vi på en av de mange fergene - på Forvik. Her er også et 200 år gammel kaffebrenneri som vi selvsagt måtte innom siden vi fikk litt ventetid. Dessuten fikk vi også kjøpt karsk-kaffe her; for den modne kvinne og nervøse mann....

Dagens overnatting ble på Sandnessjøen camping. Der hadde vi utsikt til de syv søstre mot øst, og morgendagens mål Dønnamannen i vest. En nydelig liten campingplass.

Bildet viser utsikten fra teltet vårt. Vi hadde teltet på en liten plass i utkanten av campingen hvor vi var helt alene:)

Nok et bilde av utsikten.



Bjørn skulle denne dagen fikse middag til oss - vi hadde ikke noe reserve, men hva gjør vel det når det blir sei på 3 kastet...

 Under skyene på bildet under er toppen vi skulle bestige dagen etterpå, nemlig Dønnamannen!! Værmeldingen var fin, så da var det bare å gjøre seg klar til topptur!



Jeg hadde på forhånd lest at toppen var noe luftig på slutten og veldig bratt. Så jeg var ikke sikker på om vi kom til å komme opp på toppen, tross at toppen "bare" er 858 moh. Turen ble som lovet meget bratt. Solen stekte, og der var vel kanskje minst 20 grader i skyggen, og lite vind. Så svette og gode tuslet vi oppover sammen med hundene. Cirka halvveis opp på toppen begynner det virkelig å bli bratt. En del løse steiner gjorde det vanskelig å gå her, men opp skulle vi da vi hadde kommet så langt. Lille Happy ble litt varm og litt skeptisk til å gå videre etterhvert, så hun fikk sitte på armen min kanskje en 100 høydemeter. Etter dette begynte det å bli så bratt at det ikke var mulig å gå uten å ha begge hender fri til å holde seg fast. De siste høydemeterne før toppen er det hengt ut tau, var ikke mulig å gå opp det uten... Pyton tok sats, og for oppover til mammas store skrekk, så da var det vel bare å få med seg sheltiene opp og.. Med litt hjelp i form av oppmuntring og et og annet puff i rumpen der de ikke fikk fotfeste gikk de opp mer eller mindre selv. Utrolig imponerende!!!!!

Vel oppe var de sliten og fornøyd

Her er vi alle sammen på toppen som ikke var større enn kanskje 2 x 2 meter. Utsikten var vel verdt hele turen opp. Nydelig!

Pyton nyter utsikten mot De Syv Søstre



Turen ned fra fjellet var nesten skumlere enn opp, syntes iallefall jeg. Lucky og Happy ble bunnet til hver av oss, og Pyton holdt jeg i hånden. Vi måtte gå en og en med god avstand siden det var fare for å rive løs nokså store steiner. Hundene klarte seg bedre enn forventet, var nok bare mamma som bekymret seg mer enn nødvendig som vanlig. Vel nedenfor de bratteste partiene var det på tide å puste ut og nyte resten av turen ned, er MEGET stolt over hundene som gikk både opp og ned. Dette er den definitivt morsomte toppturen jeg har vært på!

Nede igjen ble det litt leting etter et overnattingssted - visste seg å ikke være det letteste å finne på en liten øy.. På veien kjørte vi forbi et sted som heter Bjørn...

Til slutt fant vi et koselig lite sted som het Brygga. Vi overnattet i et naust der. På kvelden prøvde Bjørn igjen fiskelykken. Noe fikk han riktignok fatt på - men hvor vellykket fisketuren var kan vel diskuteres. Det var iallefall min første nærkontakt med en måke, og den var temmelig godt innsurret også... men vi fikk den til slutt løs uten å bli bitt, og den fløy sin vei - forhåpentlig vis uten varige mèn..

Vilde med en steinfallos..

Planen var opprinnelig å dra fra Dønna, innom Svartisen og videre til Bodø på en dag. Dette viste seg tidlig å bli et problem da vi rakk fergen Levang - Nesna, men ikke kom med. Dermed var det en og en halv times ventetid. Været var nydelig, og vi satte oss ved vannkanten og slikket litt sol sammen med hundene. Så ventetiden gikk fint, dog vi fikk enda en dag utsettelse før ankomst Bodø.

Bjørn og Pyton på fergeleiet.

Fin sommertemp;)

Fergebillettene...og enda er vi ikke ferdig med Fv.17 og alle fergene.........

Alt i alt ble denne dagen venting på ferge dagen... så langt har vi hatt flaks og lite til ingen ventetid, men i dag snudde det totalt...dermed fikk vi en ekstra overnatting på Furøy.

22.juli 2011

Den 22.juli var en trist dag. Det var en trist dag for meg, og det var en trist dag for mange, mange andre. Dagen begynte med at vi reiste fra Drag. Vi reiste tidlig, og hadde dagen i forveien sagt hade til de fleste der. Å reise fra Drag denne dagen var trist. Det var trist av ulike grunner. Det var stille i bilen, og jeg tror nok vi begge følte på det. Å dra denne dagen var annerledes enn det var sist gang...

Etter tur i saltfjellet-svartisen nasjonalpark kom vi tilbake i bilen. Klokken var vel kanskje rundt 16.00. Bjørn sjekket VG på mobilen, og beskjeden om eksplosjon, og mulig bilbombe kom. Radioen ble satt på. Vi satt stille i bilen og bare hørte. Det var bare helt ufattelig. Jeg husker jeg tenkte, men dette er jo alt for tidlig. Jeg er ikke så naiv at jeg ikke trodde terror kunne ramme Norge, men jeg hadde ikke trodd at det ville komme så "tidlig". Ikke enda. Så langt unna hjemmenfra, så lite jeg kunne gjøre, så maktesløs.

En tid senere kom beskjeden om mulig skyting på Utøya. Hva er dette for noe?!?! Hva er det som skjer? Et nytt sjokk. Vi stoppet for å spise middag. Deretter var det inn i bilen og på med radioen igjen. Etterhvert begynte å komme vitneutsagn om at det lå døde kropper overalt.. mulig 10 drepte var det offisielle. Man beynte å ane omfanget av tragedien. Gjerningsmannen ble pågrepet. Timene i bilen gikk med til å høre på nyheter, sjekker aviser og ikke minst facebook for å sjekke hvem som skrev - de var iallefall i live.

Jeg følte meg trist, ingen tårer var felt, men det var ikke langt unna. Det ble en spesiell dag. Følelser og tanker var kaos. Det var rot i hodet mitt. Heldigvis sovnet jeg fort.

Morningen etter kom nok et sjokk - minst 80 drepte. Jeg våknet av at Bjørn kom inn i teltet og vekket meg med beskjeden om at minst 80 er drept på Utøya. Tror jeg bare svarte Fy faen, det er jo helt sjukt... det som skulle gjøres ble gjort, hunder luftet, frokost spist, teltet pakket. Det var merkelig taust. Etterhvert begynte vi å snakke om det som hadde sjedd. Radioen var på. Hver gang det var ny info, overlevende fortalt etc ble det helt stille i bilen. Alt var så trist. Vi så flagg på halv stang langs veien. Noen tårer ble felt denne dagen. Tankene gikk til pårørende, hjelpemannskap, frivillige, alle som deltok, blodbanken. Det surret og surret oppi hodet mitt.

Det var godt å komme hjem. Det nødvendige ble gjort, og TVen slått på - den har vel mer eller mindre stått på siden vi kom hjem. Søndagen begynte vel kanskje ting å sige litt inn - det er sterkt å lese og høre hva de overlevende forteller, hva foreldre til overlevende forteller, hva frivillge forteller. Tårer felles, dette er så meningsløst, så sykt, så unødvendig. Det er en merkelig tristhet som fyller meg. Det er følelser og ting som flyr rundt i hode, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med de, hvor de kommer fra eller hva som skjer. Jeg er ikke redd, bare trist. Det er så mye som blir uvesentlig i denne konteksen. Jeg er ikke direkte berørt, det som har skjedd går inn på alle, men jeg kjenner ingen som omkom personlig - i allefall ikke som jeg vet om. Når jeg tenker på hvordan dette har gått inn på meg, kan jeg ikke engang fatte hvordan det er for de som har mistet noen. Hvordan hverdagen skal bli for de som savner noen når sjokket har lagt seg og de skal ta inn over seg det som har sjedd.

Det var på sin måte godt å komme på jobb igjen mandag - få fri fra mine egne tanker. Jeg trengte virkelig å gjøre noe annet enn å titte på TV, dog oppdateringer i form av nettavis og radio var et must denne dagen. Jeg tenkte jeg skulle være med på rosemarsjen. Jeg dro ikke, klarte ikke, fikk med ikke til det. Tror det hadde blitt for sterkt. Jeg angrer på det, men tror likevel det var godt å ikke være der. Tror det var det som var riktig for meg.

Jeg var en tur ned i sentrum i dag. Ned i sentrum til denne byen som jeg plutselig kjenner en merkelig forkjærlighet for. Ødeleggelsene er store, det er rørende å se alle menneskene, alle blomstene, alle som bryr seg. Jeg håper bare at vi ikke glemmer alle som er direkte berørt. At de ikke blir glemt om 6 mnd, om 2 år, om 10 år. Både de og alle andre skal bære sorgen med seg i lang lang tid.

Det er en absurd oppmerksomhet lille, fredelige Norge får i disse dager. Det er rørende på sitt vis, men mest av alt er det enda ufattelig. Hvor trist ting enn er så er det likevel noe godt som kommer ut av dette. Deriblant antall nye blodgivere registrert. Jeg er mektig imponert over innsatsen til helsepersonell, både i felten og på Ullevål! De har gjort en fantastisk innsats. Og gjør det fremdeles.

Ferie del 6

Etter Ålesund satte vi kusen mot Kristiansund. Første stopp på veien denne dagen ble Dynjafossen. I henhold til Visitnorway.no skulle attraksjonen være godt merket fra veien, og ikke noe problem å finne... Grunnen til at nettopp Dynjafossen ble valgt ut blandt alle norges fosser er muligheten til å gå bak fossen...

Etter først å ha kjørt forbi fossen, lette Bjørn etter plasseringen på Google Maps.. der fant vi den, så da var det bare å snu. Følgte først en liten skogsvei innover med veibom - litt smånervøse for at vi muligens ble innesperret, men pytt sann. Skulle vi til fossen skulle vi til fossen. Eventuellt problemer fikk vente til etterpå... Men som vi snart fant ut var veien sperret med noen store steiner, men det skulle gå en annen vei innover også. Så da var det bare å snu. Heldigvis var vi ikke innesperret, og den neste veien vi prøvde var det iallefall ikke bom. Etter 4-5 km kjøring på en dårlig grusvei uten noen form for møteplass eller mulighet for å passere bil (om vi hadde møtt en) fant vi skiltet på bildet under;

Et hjemmesnekret skilt med blyantskrift.. veldig godt merket ja....... hmm... Litt små skeptisk, men vi fant en plass å sette bilen (og snu den), så når vi først hadde kommet så langt skulle vi iallefall til fossen. Og bare så det er sagt; når visitnorway.no skriver tilrettelagt for å gå bak fossen mener de en umerket, dårlig "sti" over en myr, og liten sti ned til vannet. Derfra var det å "klatre" bort bak fossen. Men opplevelsen var veldig bra!! Masse masse vann i fossen, og bak fossen kom vi oss også!! Kjempeartig. Og for en lyd bak fossen!! Kan ikke beskrives, men det var faktisk verdt besøket!!!

Ikke den største fossen vi kunne besøkt, men den var likevel fin og utrolig artig.

Bjørn på tur inn bak fossen;)

Herfra kjørte vi videre til folketomme Molde...var Molde kamp og dermed klarert for folk i sentrum. Litt kjedelig by på grunn av dette, men vi fikk tuslet litt rundt og spiste middag her. Videre fra Molde funlgte kysten og Atlanterhavsveien.

Atlanterhavsveien er bare et lite veistykke av Rv 64. Den er 8274 meter lang og inneholder 8 broer, deriblant Storseisundet bro som kanskje er den mest kjente. Bilde under viser broen i bakgrunnen.

Atlanterhavsveien ble kåret til århundrets byggverk i Norge 1905 - 2005. Kanskje jeg hadde litt for høye forventninger på grunn av dette...ble ikke skuffet, der er fint, men der er ikke sååå spesielt som man kanskje skulle tro. Det som kanskje er mer imponerende er dette strekket ytterst i havet, over holmer og småøyer i utgangspunktet skulle være jernbanestrekning. I 1935 gikk de bort fra disse planene, og veiplanleggingen begynte ikke før på 70-tallet. Selve veien ble åpnet i 89.

Atlanterhavstunnellen fikk vi også gleden av å kjøre gjennom - de har fergepriser!! Når vi begynte å nærme oss Kristiansund var det blitt kveld, så overnattingen ble her. Dagen etter skulle være en kjøreetappe. Vi startet dagen med litt tusling i byen før vi satte kursen nordover.

Fulgte E6 gjennom Trondheim og et stykke forbi før vi tok over på Rv 17 - kystriksveien. Dette siden fergerutene ikke passet helt med tiden vår... Masse sauer i veien i Nord-trøndelag..

Vi kom ikke fult så langt som vi hadde tenkt oss denne dagen heller, men det er vi i ettertid veldig glad for. Kolvereid familiecamping var kanskje ikke vårt førstevalg, men det var det vi endte opp. Og dette var utrolig fin campingplass. Nyåpnet ifjor, og dermed veldig liten og rolig. Campingen hadde for tiden besøk av en liten katt, som jeg selvsagt ble venner med med engang. Pus (som jeg døpte den) var med å sette opp teltet og var med oss hele kvelden, til tross for 3 hunder... Morningen etter var den der også...

Det som gjorde campingen så bra var at vi fikk vår egen gapahuk ved teltet. Eieren kom ned med et bålfat og en sekk med bål, dermed var stemningen satt. Knotten holdt seg vekke siden vi hadde bål. Så da var det bare å fyre opp grill, helle vin i glasset og kose seg til langt på natt. Ikke hadde noe må reise innen tid heller, så var en super plass!

Pyton koser seg ved gapahuken

Dagen etter tuslet vi litt i Kolvereid som er Norges minste by med sine 1552 (+ 2 besøkene og 3 hunder) innbyggere.